En tanke etter en lang dag på legekontoret: vi måler stadig mer. Men det viktigste i konsultasjonen lar seg sjelden tallfeste og det er kanskje derfor vi har sluttet å gi det tid.

Karpe har gjort en avskjed. Men det er ikke dem som forsvinner det er en speilflate som blir borte. Vi har latt noen artister bære noe vi ikke turte å ta ansvar for selv. Hva gjør vi nå?

For mange er ferier ikke pause. De er forsterkning. Av ensomhet, av savn, av det som mangler. Et lite notat til kollegaer som tar imot disse pasientene neste uke.

Vi kan stramme inn diagnostikken så mye vi vil. Men hvis vi ikke samtidig endrer hva som er igjen for dem som faller utenfor har vi ikke ryddet opp. Vi har bare flyttet problemet.

Den vanskeligste tiden i en konsultasjon er ikke når pasienten gråter. Det er stillheten etterpå — når noe har blitt sagt, og rommet må romme det. Bæring er ikke et abstrakt begrep. Det er det som skjer i de sekundene.

Hvis du leser dette nå fordi du ikke får sove det er noe der. Det er ikke alltid behandling som trengs. Noen ganger er det bare bekreftelsen på at andre også er våkne med det samme.